International fredsbevægelse
 

EU – En av Nobels fredforkjempere?

Af Fredrik S. Heffermehl

Alle kan diskutere fred, EU og om EU fortjener en fredspris, men spørsmålet som må stilles først er om EU fortjener Nobels fredspris. For å kunne svare må man vite hva Nobel selv ønsket å støtte med sine penger.

Hva ønsket Nobel selv å støtte med sine penger? Svaret på det er å lese i Nobels testament, det er enkelt og entydig uttrykt og ikke til å misforstå – om man ikke insisterer på å misforstå, slik Jagland og Lundestad gjør.

Gjennom fem år har jeg ikke registrert noen interesse for svaret, verken fra Stortinget eller Nobelkomiteens side. De har nemlig et problem. Nobel ba ikke Stortinget hjelpe ham med å utdele ”en fredspris,” men en pris for ”fredsförfäktare” og han forklarte nøyaktig hvem han da hadde i tankene og hvilken løsning på fredens problem han ville støtte.

Viktige begrep i Nobels beskrivelse var nedrustning, fredskongresser. Den som går inn i stoffet, slik jeg har gjort i flere bøker, vil fort gjenkjenne språkbruken i 1890-årenes bevegelse for et dyptgående samarbeide, utvikle folkeretten og globale institusjoner, gjøre det mulig å få brutt militarismens dynamikk og få etablert en global fredsorden, som Nobel kalte et ”folkens (nasjonenes) förbrödrande.” I all diskusjon om Nobelprisene må disse begrepene, altså Nobels beskrivelse av formålet og hva slag fredsarbeid han ville støtte, være utgangspunktet.

Se
The Nobel Peace Prize: What Nobel Really Wanted

EU stryker med ettersmell p å to hovedkriterier. Organisasjonen har ikke ambisjoner om en global fredsorden, men om å hevde seg som en regional stormakt.
EU søker heller ikke demilitarisering av internasjonale relasjoner. Tvert imot, unionen handler mye om opprustning og våpenprogrammer, EU-hær, innsatsstyrker,
økt produksjon og handel med våpen. Som konstatert av det internasjonale fredsbyrået, IPB (en fredsforkjemper som fortsatt er i live takket være Nobelprisen i 1910) så har EU og medlemsland vært engasjert i noen av de blodigste krigene i vår tid, Irak, Afghanistan, Kosovo, Libya.

Gjennom to medlemsland har unionen atomvåpen, Frankrike og Storbritannia er en
urokkelig motstander av fredsforkjemperne som strever for å få til en avtale om
å avskaffe verdens atomvåpen. Tre av de tyngste medlemslandene er blant verdens
største våpeneksportører, England, Frankrike, Tyskland. En viktig detalj i EUs
regelverk gjør unionen til en sterk pådriver for militær opprustning, landene
kan ikke stimulere økonomien gjennom statstilskudd, men forsvarsindustri er her
unntatt.

Komitéleder Jagland og sekretær Lundestad har lenge drømt om å gi Nobelprisen
til EU. Det kunne kanskje latt seg forsvare i EUs aller første år, men i dag er
unionen langt fra å bidra til det nye system for internasjonale relasjoner som
Nobel ville støtte. Jeg trodde dette var så opplagt at EU ikke kunne gis prisen
at det var unødvendig å påpeke det. Dessuten har jeg erfart at argumenter ikke
hjelper, all dokumentasjon av Nobels formål har hittil vist seg fåfengt,
Stortinget og komiteen turer frem med å lage sin egen pris og frata det
fredsarbeid Nobel ville støtte de pengene som etter loven tilkommer dem.

I år forelå dessuten en ordre 21. mars 2012 fra svenske stiftelsestilsynet om å
lese testamentets formålsbeskrivelse og følge det, altså full støtte til det syn
jeg har fremmet. Det ble også minnet om at Nobelstiftelsen i Stockholm er
overordnet og har ansvar for at også de norske utdelingene respekterer sitt
mandat og Alfred Nobels hensikt med prisen. Hvordan kan Jagland, som i
Europarådet skal fremme demokrati og rettssikkerhet, være så uetterrettelige i
alt de sier om fredsprisen og ta så lett på loven, og på pålegg fra
stiftelsestilsynet? Nobelprisen for 2012 er en ny skandale.

Fredrik S. Heffermehl er jurist og forfatter og aktiv i norsk og international fredsbevægelse gennem mange år


- End -